Det kalles å våkne og jeg regner med at det føles slik for de fleste av oss, hvem enn vi måtte være, hvor enn vi er.
Jeg er meg, befinner meg i en liten landsby sørøst i Mexico, det er mai 2005 og jeg skal spise frokost. Fornemmelsen av en ubehagelig drøm er nesten borte når Ingrid og jeg går over plassen på vei til kjøkkenet. Hun er våken og fornøyd, jeg sov dårlig og synes hele verden virker som en ugunstig ide.
Som vanlig er det to fnisende biejenter (bier er betegnelsen på medlemmer av pasifistorganisasjonen Las Abejas og våre verter) i sine tradisjonelle drakter som lager mat til oss. De pikene som ennå ikke har fått familie å ta vare på jobber to dager hver i turnus for å lage mat til oss, som vi får servert tre ganger hver dag, før to nye tar over stafettsleiva. Ikke noe unntak denne dagen heller, bortsett fra at fnisingen kanskje sitter litt løsere enn vanlig. En rører i gryta med bønner, en annen sitter på en krakk og syr på et plagg. De prater tsotsil seg imellom (det lokale språket), og vi skjønner naturligvis ikke hva de sier. Noen dager kan de finne på å nevne navnene våre og fnise ekstra høyt. Dette er jo litt ubehagelig, men ettersom vi kjenner navnene deres også er det ingen sak å ta hevn ved å gjøre det samme tilbake på norsk. Er som regel en god tone mellom oss, med mye spøking og moro, men denne morgenen er jeg for trøtt til spanskspøkingen og nyter bare maten med et si eller no grynt når noen spør
Før vi kom hit var det mange som ville forberede oss på den ensformige forferdelige maten vi ville få, men det var bare sprøyt. Bønner, Pasta eller ris, og nyvarmete tortillas er helt topp.(soya) Så topp at jeg både Ingrid og jeg savner den når vi ikke er i landsbyen.
På tur tilbake til det avlange trehuset vårt passerer vi skoleplassen, ettersom klokka snart er 9 på en ukedag og det ikke er massevis av hyperaktive barn i skolegården forstår Ingrid at det fortsatt må være lærerstreik. Lærerne i Chiapas gikk plutselig ned 40 % i lønn, og har valgt å holde seg hjemme. Vi diskuterer hvordan norske lærere ville reagert dersom de fikk samme beskjeden. På en dag som denne er det greit, da blir det en mindre horde av smårollinger som vil sitte på ryggen, tegne, sparke ball eller som generelt bare vil ha all oppmerksomhet (og litt til) Tilbake i huset setter jeg meg i hengekøya med en bok, mer våken og klar for dagen nå. Vissheten om at alt jeg har å gjøre før neste måltid kl.14.00 er å lese litt og ta et bad i elva noen hundre meter ned i elvebuskaset er behagelig, men en smule nedslående. Selv om man her virkelig forstår alvoret i en konflikt som har krevd død og flukt 7 år tidligere, kan jeg ikke legge skjul på at jeg nå, i en slik tam stund nesten skulle ønske at noe ville skje. En liten actionfylt episode som kunne satt preg på dagen og gjort den helt forskjellig fra i går, gjerne noe jeg kunne ha ordnet opp i. Jeg kommer frem til hvor på kanten det er å ønske det man faktisk er her for forhindre, og bestemmer meg for å kjøle ned hodet med et bad øyeblikkelig.
Med et håndkle slengt over skulderen og ren bokser shorts i hånda rusler jeg forbi kirka, over veien og inn på stien ned til elva. Jeg konstaterer at regntiden ikke har kommet for fullt slik den etter sigende vanligvis har på denne tiden året.
Det er varmt og hans majestet, El Sol skinner.
Midt på stien ligger det en middelaldrende mann og sover med rumpa opp i sky og med ansiktet og knærne i bakken, som om han hadde sovnet bedende. Jeg finner det sannsynelig at han er beruset. I det jeg skritter forbi ham, skvetter han fortumlet opp, ser på meg med sine svømmende øyne og spør meg hvor jeg skal. Jeg sier jeg skal ned å bade. Han spør om å bli med. Jeg sier høflig nei takk og går videre. Jeg later som jeg ikke hører når han roper og spør hvorfor han ikke får være med.
På vei tilbake opp stien, etter nok et storartet bad i den lille elva ser jeg at mannen ligger i nøyaktig samme posisjon. Jeg forsøker å passere ham litt mer lydløst denne gangen, men den gang ei. Han skvetter til igjen og dialogen er akkurat den samme, bortsett fra at jeg nå sier jeg skal til huset for å lese i en bok.
Glad for et uventet avbrekk i dagen er jeg igjen tilbake ved det brune trehuset som en gang var tilholdssted for Røde Kors. Ingrid sitter på benken rett utenfor og forer barna med fargeblyanter og hvite ark. De sitter på kne, oppslukt av det de driver med. På vei inn titter jeg over hodene deres og roser dem for tegningene uten å egentlig ha sett dem skikkelig.
Tørr og med rene klær befinner jeg meg atter en gang i møbelet som aldri rører bakken, og alt føles litt bedre enn det gjorde tidligere, ren og tørr… Da ryker tauet og jeg omfavner betonggulvet med halebenet. Selv om jeg visste at det måtte skje en gang snart, grunnet de mistenkelige tau mot bjelke gnage lydene jeg har hørt den siste tiden, velger jeg likevel å nesten tro at det var en liten pekepinn fra oven. Jeg hadde jo tross alt akkurat brutt det essensielle bud: Aldri avvis en full mann som vil bade eller lese bok med deg...